Jeg og Ragnhild var på grava til ei vennine av oss i går. Det er nøyaktig et år etter at hun døde i går. Det var en jævlig dag, men samtidig fin. Jeg tenker fremdeles på henne hver eneste dag og jeg savner hun. Hun gikk bort så alt for tidlig, og det knyter seg i magen min når jeg tenker på hvor fort ting kan snu. Det er så uvirkelig at jeg aldri kommer til å se henne igjen, ikke kunne gi hun en klem, ikke kunne se flere stygge snaps av henne, eller le av de tørre vitsene hennes. Jeg bare savner henne. Jeg, hun og Ragnhild vi var de tre musketerer, de tres amigos, men vi mangler en amigo.
0 kommentarer
