Jeg og Ragnhild var på grava til ei vennine av oss i går. Det er nøyaktig et år etter at hun døde i går. Det var en jævlig dag, men samtidig fin. Jeg tenker fremdeles på henne hver eneste dag og jeg savner hun. Hun gikk bort så alt for tidlig, og det knyter seg i magen min når jeg tenker på hvor fort ting kan snu. Det er så uvirkelig at jeg aldri kommer til å se henne igjen, ikke kunne gi hun en klem, ikke kunne se flere stygge snaps av henne, eller le av de tørre vitsene hennes. Jeg bare savner henne.                     Jeg, hun og Ragnhild vi var de tre musketerer, de tres amigos, men vi mangler en amigo.

Tårene triller nedover ansiktet og alt jeg kjenner er en stikkende følelse i brystet. Det gjør så vondt. Det gjør så innmari vondt. Vondt å vite at du er borte, vondt å vite at jeg aldri kommer til å se deg igjen, aldri høre stemmen din igjen, aldri mer spise vaflene du pleide å lage til oss når vi kom på besøk og vi barna ble utstyrt med saks for å klippe av kantene. Aldri mer. Aldri mer kommer jeg til å se deg igjen. For du er her ikke mer. Jeg kan ikke tro det, jeg vil ikke tro det! Men jeg vet. Jeg vet så alt for godt.