Etter halvannen uke i skogen, sto hun plutselig på trappa og pep. Jeg fikk bilde av minstebror og begynte bare å grine. Jeg har vært så bekymra og lei meg for å ha sittet på andre siden av Norge uten å kunne gjøre noe som helst. Hele familien har lett og lett og sett overalt i skogen etter henne og har ikke hørt noe som helst og vi hadde begynt å miste troa på å finne henne igjen, men nå i ettermiddag sto hun plutselig på trappa! Et lite sår på beinet og endel tynnere enn før men ellers like fin. Så jeg er bare helt i ekstase lykkelig og gleder meg skikkelig til neste gang jeg skal opp så jeg kan gi henne en ekstra god klem!