10 grunner til at jeg elsker deg! 💛

Fordi du danser med meg til fin musikk på radioen.
Fordi du kjøper store blomsterbuketter, bare fordi.
Fordi du ligger og stryker meg over håret når jeg er sliten eller syk.
Fordi du holder hånden min når vi er ute og går.
Fordi du møter meg smilende i døra og jeg får en god klem.
Fordi du lider deg igjennom timesvis med Disneyfilmer fordi det var min tur til å velge film.
Fordi du ligger og holder rundt meg når vi sover.
Fordi du støtter meg i alt, uansett.
Fordi du har et så pent ansikt.
Fordi du er verdens snilleste, rett og slett.

Tårene triller nedover ansiktet og alt jeg kjenner er en stikkende følelse i brystet. Det gjør så vondt. Det gjør så innmari vondt. Vondt å vite at du er borte, vondt å vite at jeg aldri kommer til å se deg igjen, aldri høre stemmen din igjen, aldri mer spise vaflene du pleide å lage til oss når vi kom på besøk og vi barna ble utstyrt med saks for å klippe av kantene. Aldri mer. Aldri mer kommer jeg til å se deg igjen. For du er her ikke mer. Jeg kan ikke tro det, jeg vil ikke tro det! Men jeg vet. Jeg vet så alt for godt.

fortsatt syk

Hele kroppen kjennes tung og hodet dunker. Jeg løfter hodet fra puten og det er som å løfte bly, verden går rundt et par ganger og jeg faller ned i putene igjen. 1 time til tenker jeg og lukker øynene og forsvinner i drømmeverdenen igjen relativt fort. Jeg er ødelagt. Overbrukt, utbrent. Jeg klarer ikke mer. Jeg vil bare sove. Sove til jeg blir frisk og orker ting. Sove til at alt blir bra igjen, men det er ikke sånn det fungerer for hver gang jeg våkner så er ingenting forandret. Alt er det samme. Det hjelper ikke å ønske at alt skal bli bedre av seg selv, for det blir det ikke. Jeg vet det, men hver gang jeg våkner øyner jeg et lite håp. Et lite håp om at verden har blitt et enklere sted, et sted jeg kan takle, kan få til.så kanskje hvis jeg bare sover litt til så blir alt bedre. kanskje?