Første eksamen er unnagjort og det gikk kjempebra! Er så fornøyd med karakteren og nå er jeg godt innkvartert hos storebror og kjæresten, med magen full av Taco og kake! Så resten av kvelden satt vi alle å leste og fikk oss en liten kveldstur.
Og i morgen har jeg nynorsk eksamen og må vel innrømme at jeg gruer meg ganske mye. Jeg er ikke spesielt god i nynorsk, jeg er fra Østlandet og snakker hønefossdialekt og hadde bokmål på skolen. Og læren av nynorsk på ungdomsskolen var vel noe mangelfull og fryktelig lite timer så jeg har full forståelse for folk som hater nynorsk. For vi har alt for lite av det, det skulle vært mye mer av det. For det er sånn man blir bedre, lese og høres det. Så jeg har lest masse nynorske bøker i vinter og Vært bevisst på å lese nynorske bloggere.
Det er mai og det betyr bunadstid, det betyr tradisjoner og nasjonalfølelse. Har sydd flere stakker og festdrakter i det siste til både gutter og jenter. For det er ikke så vanlig at små barn har bunad, for det er fryktelig dyrt, så jeg håper å kunne gi fine alternativer som ikke koster så alt for masse. Og det å lage festklær til små mennesker, tror jeg er noe av det morsomste jeg vet! Kunne lesse på med så masse blonder og stæsj jeg bare klarer. Finne gamle bilder, skisse ned ideer, se detaljer jeg liker, sette sammen fine fargekombinasjoner, bruke gamle broderier, blondegardiner gamle kniplinger jeg finner i skuffen hjemme. Gjøre hver enkelt unik, og kombinere gamle og nye teknikker. For mine drakter er sydd på maskin, og jeg bruker overlock i skjørtet, fordi jeg faktisk skal sitte igjen med litt penger når jeg får solgt det. Det er alltids noe håndsøm som må til, blondene blir stort sett sydd fast i tuppene for hånd og alle knapper og hemper blir sydd på for hånd, men hvis jeg skulle sydd alt for hånd hadde jeg måtte plusse på en null iallefall på klærne mine, og da hadde jeg ikke solgt noe. Så man må finne en balansegang mellom tradisjoner, håndverk og effektivitet. Men det er vanskelig med konkurransen som er nå til dags. Når det blir solgt festdrakter til barn til 200 på matbutikken så har jeg ikke sjanse til å matche den prisen. Bare hektene og blondene kommer på nærmere 200 kr og når jeg selger mine for 500 så sitter jeg ikke igjen med så mye, men jeg kan ikke ta mer for da kjøper ingen det. Men hvis man bruker litt ekstra penger på å kjøpe sånne ting så får man noe som er helt spesielt. Jeg elsker det jeg gjør, og jeg tar meg tid til å gjøre det skikkelig, jeg masseproduserer ikke, jeg bruker mennesker jeg kjenner, fotografier fra en svunnet tid som inspirasjon. Alle plaggene er unike og hvis det er noe jeg lager flere av, så er det i et veldig begrenset antall. For hvorfor se ut som alle andre, når du heller kan være unik?
Savner deg masse, og gleder meg så utrolig til å kunne være i armene dine igjen. Men bare en uke igjen så ❤ Takk for at du er så fin og god mot meg ❤ Jeg elsker deg ❤
Eg hatar det her. Ligge heilt vak i senga mi og ikkje få sove. Lys vaken ligger eg og kavar i senga mi, og hjartet hamrar innafor den tynne nattskjorta mi. Senga mi og eg er våte og kalde av sveitte, men eg er som lamma og blir bare liggande. Tårane sildrar nedover kinna mine som som bekker og eg prøver å drukne hulka mine i dyna… Eg er så fortvila og lei meg, men eg skjønar eigentlig ikkje heilt korfor. Ingenting spesielt har skjedd idag, ingen har eigentlig gjort noko gale imot meg, like vel så endte denne dagen også sånn som detta. Eg sto berre på det kalde badet og fraus på terne og pusset tenner, og ein enorm flodbølgje av sjølv hat og hjelpelausheit slo over meg. Pjuskar meg til sengs, men det er allereie for seint, kvelande og lammande tankar spinner igjennom hovudet mitt og alle fine og gode minner blir kvelt og forsvinner bort og eg sitter igjen med berre det vonde, det som vil øydeleggje og sabotere alt. Tenkjer og hatar alt og alle som ikkje veit eller forstår korleis eg har det nå. Og alt dei har gjort eller ikkje gjort imot eller for meg som gjer at eg ligger her slik no. Eg hatar det. At ingen tar kontakt først med meg for å finne på noko, eller spør korleis eg har det. At verda er urettferdig og alt eg ønskjer å gjere, men ikkje får til. At alle er så fordømt lykkelege og her ligger eg heilt aleine. Og at eg no kan bruke det som fyr på mitt eiga bål inni meg, som held me våken på nettene. Bruke time på time på å analysere kvar ein samtale og kvar lille ting som har skjedd den dagen. Alt som kan vri og vrengjast til noka negativt blir det, ligg og kvernar i hovudet mitt. Til eg er tom for tårar og vilje og til slutt ikkje orker meir, og berre sloknar av utmatting… Kanskje dagen i morgon blir betre, håper det
Alt ble bare vanskelig idag, og det gjør vondt langt inni margen. Klumpen i halsen vil liksom ikke gå bort og det er vanskelig å puste skikkelig. Alt føles bare så håpløst og uoverkommelig. Jeg har bare lyst å sove så kanskje morgendagen blir bedre. Håper jeg.
Jeg har bare en sånn klump i magen som ikke vil gi slipp, som gjør at jeg ikke får puste skikkelig og pulsen øker. Det kjennes som om tarmene har slått krøll på seg og jeg har ikke lyst på mat. Jeg blir så engstelig når du er sånn, og blir så usikker på ting. Redd for at det skal være noe. Vil så gjerne vite hva du tenker og føler, så jeg kan forstå deg bedre. Vil så gjerne at du skal forstå meg og. Skjønne hva som skjer inni meg når det blir motstand. Vil at du skal se, vil at du skal forstå. Sånn at jeg kanskje ikke føler meg så ensom lenger. Kanskje?
